Meningen med denne erstatningsposten er å gi skadelidte et pengebeløp for den krenkelse han eller hun har vært utsatt for. Det er også innbakt et element av straff for skadevolder.
For å ha krav på oppreisning må skaden ha vært voldt med forsett eller ved grov uaktsomhet (det er altså ikke nok med alminnelig uaktsomhet, det må noe mer til), jfr skadeserstatningsloven § 3-5. «Grov uaktsomhet» fordrer et markert avvik fra vanlig forsvarlig handlemåte. At man blir påkjørt i et fotgjengerfelt eller utsatt for blind vold er eksempler på at kravet kan være oppfylt.
Det er den skadelidte selv som kan kreve oppreisningserstatning. Dersom skadelidte dør kan dennes ektefelle, samboer, barn eller foreldre ha krav på erstatning. Andre personer, eksempelvis søsken, har ikke mulighet til å fremme krav.
For personskader forårsaket av trafikkulykker voldt etter 1. juli 2009, kan den skadelidte rette oppreisningskravet direkte til det ansvarlige forsikringsselskapet. Er skaden voldt før dette må kravet rettes mot skadevolderen, altså sjåføren.
Utmålingen av oppreisningskravet skjer skjønnsmessig, det er altså ingen standarder eller tabeller som tas i bruk. I Norge er det ikke tradisjon for å gi høye beløp i oppreisning, og normalen ligger på rundt 20.000 – 75.000 kroner. Det finnes imidlertid også avgjørelser med større beløp.
Følgende momenter vektlegges ofte i rettspraksis: Handlingens grovhet, graden av skyld hos skadevolder og skadeomfanget.
