Mange taper inntekt etter en skade. Noen kommer tilbake til ordinært arbeid, mens andre bare delvis eller ikke i det hele tatt lykkes med dette.
Inntektstapet frem til oppgjørstidspunktet betegnes «påført inntektstap». Påfølgende tap frem til pensjonsalder er «fremtidig inntektstap». Lovens utgangspunkt er at tapet tilsvarer differansen mellom det skadelidte har tjent og det han/hun ville ha tjent om skaden ikke hadde inntruffet. Man skal altså ikke tape penger på å ha blitt skadet, men settes i samme økonomiske situasjon som om skaden tenkes borte.
Erstatningsberegningen skal bygge på skadelidtes individuelle situasjon. Det innebærer at tapte overtidstillegg, bonuser og andre tillegg skal regnes med, inntekter som normalt ikke dekkes av sykepengeordningen.
I beregningen er det to forhold som står sentralt – hva skadelidte ville ha tjent uten skaden, og hva skadelidte kommer til å tjene med skaden.
I vurderingen av antatt inntekt uten skaden må det tas hensyn til faktorer som kunne ha påvirket lønnsutviklingen. Eksempler på slike faktorer er lønnsopprykk og forventet lønnsutvikling, om den skadelidte ville gått over i en annen stilling etc. Om den skadelidte var under utdanning da skaden inntraff, må det også vurderes hva slags arbeid han/hun ville gått inn i etter endt utdanning. For å sannsynliggjøre slike faktorer anvendes gjerne generell lønnsstatistikk, lønnsuttalelser fra arbeidsgivere e.l.
Beregningen av det påførte inntektstapet er identisk hva enten ulykken har skjedd i yrkesskadesammenheng eller ikke.
NEDENFOR KAN DU SE EKSEMPLER PÅ HVA TO PERSONER, MED ULIKE INNTEKTSFORHOLD VIL HA KRAV PÅ, I ETT ENKELT INNTEKTSÅR.
Beregningen av det fremtidige inntektstapet avhenger av om skaden har skjedd i yrkessammenheng eller ikke.