Hva er forurensningsskade?

Forurensningsloven § 53 definerer forurensningsskade som «skade, ulempe eller tap forårsaket av forurensning (jf. § 6)». Forurensning kan forårsake skade på både mennesker og ting (for eksempel fast eiendom).

Med forurensning menes «tilførsel av fast stoff, væske eller gass til luft, vann eller i grunnen» som «er eller kan være til skade eller ulempe for miljøet» (§ 6 nr. 1). Skade, ulempe eller tap forårsaket av avfall (jf. § 27) regnes også som forurensningsskade (§ 53).

Hvem er erstatningsansvarlig for forurensningsskade?

Forurensningsloven § 55 pålegger et objektivt erstatningsansvar (dvs. «uten hensyn til egen skyld»). At ansvaret er objektivt betyr at det ikke er nødvendig å bevise at forurenseren kan klandres for at skaden har oppstått.

Den erstatningsansvarlige er den som «driver, bruker eller innehar» en «fast eiendom, gjenstand, anlegg eller virksomhet» som «volder forurensningsskade». Hvis eieren ikke selv «driver, bruker eller innehar» eiendommen mv., påhviler ansvaret «alene» den som faktisk gjør dette.

Hvordan bevise at en skade skyldes forurensning?   

Siden det ofte kan være vanskelig å bevise hva som er årsaken til en forurensningsskade og det kan være flere ansvarlige forurensere, har Stortinget bestemt i forurensningsloven § 59 at det skal være lettere for de som er rammet av en forurensning å bevise sammenheng mellom en forurensning og en skade enn i andre erstatningssaker.

For å vurdere om en skade skyldes forurensning, må man gjøre en vurdering i to trinn:

1. 1. 1. Det er et vilkår at forurensningen «alene eller sammen med andre» årsaker «kan» ha forårsaket forurensningsskaden (trinn 1). Det betyr at forurensningen – for eksempel på grunn av stoffenes egenskaper – erfaringsmessig sett må være av en slik karakter at den kan tenkes å ha voldt en slik skade.

1. 1. 2. Hvis dette første vilkåret er oppfylt, skal det automatisk legges til grunn at forurensningen har «voldt skaden» hvis ikke forurenseren har «godtgjort at en annen årsak er mer sannsynlig» (trinn 2). Det er altså forurenseren som må bevise at virksomheten ikke har forårsaket skaden for å gå fri for ansvar.

Det er viktig å være oppmerksom på at selv om også andre årsaker enn forurensningen kan ha medvirket til skaden, så fritar dette normalt ikke forurenseren for ansvar. Utgangspunktet i norsk rett er at alle betingelser som er nødvendige for at en skade inntrer, er ansvarlige for hele skaden. Hvis forurenseren skal gå fri for ansvar, må derfor forurenseren bevise at en annen årsak er en tilstrekkelig og selvstendig virkende årsak til skaden. Det betyr at den alternative årsaken ikke må ha noe med forurensningen å gjøre. Hvis en annen årsak bare er én av flere nødvendige betingelser for at skaden skulle inntre i tillegg til forurensningen (for eksempel sårbare grunnforhold på stedet, eller hvis to fabrikker har foretatt utslipp omtrent på samme sted og det ikke er mulig å vite hvem av dem som har forårsaket skaden), regnes alle hendelser som årsak til hele skaden. Det skal da som hovedregel ikke foretas noen forholdsmessig fordeling av ansvaret.

Årsaksvurderingene i forurensningssaker er ofte meget kompliserte, og det er normalt nødvendig med bistand fra både advokater og sakkyndige.

Hvilken erstatning har jeg krav på?

Hvis vilkårene for å kreve erstatning for forurensningsskade er oppfylt, har man rett til å få erstattet sitt fulle økonomiske tap som følge av forurensningen. Dette kan for eksempel dreie seg om oppryddingskostnader, verdiforringelse av egen eiendom, helseutgifter osv. Man kan også få erstattet rimelige og nødvendige utgifter til bistand fra advokater og sakkyndige.