Hvordan vurderes årsakssammenhengen i et personskadetilfelle

For å få erstatning må skaden være en sannsynlig følge av den aktuelle hendelsen. Utgangspunktet er enkelt, men vurderingen i den enkelte sak fører ofte til stor uenighet mellom partene. Det er den skadelidte som må bevise at det foreligger sammenheng.

Kravet til årsakssammenheng bygger på betingelseslæren. Betingelseslæren tar utgangspunkt i at personskaden må være betinget av ulykkeshendelsen:
Ville skaden skjedd dersom ulykken ikke hadde inntruffet?

For å besvare dette spørsmålet tar man gjerne utgangspunkt i fire konkrete vilkår, se nedenfor. Det er imidlertid svært viktig å bemerke at disse vilkårene er utviklet med tanke på utredning av nakkeslengskader/whiplash. De brukes dog også ved andre typer personskader – særlig i muskel- og skjelettapparatet – men man må
være oppmerksom på at de ikke alltid er egnet.

Krav til skadeevne

For det første må ulykken/hendelsen ha hatt tilstrekkelige krefter til å kunne påføre den aktuelle personskaden. Siden mennesker er forskjellige vil noen være mer sårbare enn andre. Av den grunn er det tilstrekkelig å sannsynliggjøre at kreftene som ble utløst kan ha påført skaden – for den aktuelle skadelidte.

Krav til akuttsymptomer

For det andre er det et krav om akuttsymptomer. Skadelidte må sannsynliggjøre at det forelå symptomer på personskade nokså raskt etter ulykkeshendelsen.
Ved nakkeslengskader/whiplash har rettspraksis satt en frist på 2-3 døgn etter ulykken.

Har man vært involvert i en ulykke er det viktig at man oppsøker lege raskt og beskriver de symptomene/plagene man opplever, både de store og de små,
jfr huskelisten ved personskade.

Legejournaler umiddelbart etter ulykken er det sentrale beviset. I mangel av dette vil erklæringer fra de nærmeste eller andre som har vært vitne til symptomene/plagene rett etter ulykken bidra. Relevant dokumentasjon kan selvsagt også finnes andre steder, eksempelvis i politisaksdokumenter.

Krav til brosymptomer

For det tredje må det foreligge brosymptomer. Dette innebærer at det må foreligge «en bro av symptomer» fra tiden rett etter ulykken og frem til en kronisk senfase. Det må være noenlunde de samme symptomene hele veien. I utredningen av dette står innholdet i legejournalene sentralt.

Det er viktig å merke seg det kan ta flere år før en erstatning utbetales. Brosymptomene må ikke foreligge helt frem til dette tidspunktet, selv om de fleste forsikringsselskaper vil argumentere med det motsatte. Etter et par år vil skaden og plagene som regel stabilisere seg og ikke forverres. Rettspraksis tyder på at brosymptomene må foreligge frem til 1-2 år eller mer etter ulykken, og altså ikke over flere år.

At symptomene må være til stede hele tiden innebærer ikke at de må være tilstede hver dag. Alle kan oppleve perioder hvor plagene ikke er så fremtredende.
Men jo lengre periodene er, jo vanskeligere vil det være å oppfylle kravet til brosymptomer.

Mange vil prøve, og mange klarer, å stå i jobb etter den påførte personskade. Dessverre vil forsikringsselskaper kunne bruke dette som et argument for at det ikke foreligger brosymptomer. Rettspraksis og lovgiver har likevel vært nokså tydelig på at det ikke burde straffe seg at den skadelidte anstrenger seg for å holde på arbeidet.

Skadens forventede forløp/ingen mer sannsynlig alternativ årsak

Det fjerde vilkåret er at skaden må forløpe seg som forventet og at det ikke foreligger andre, mer sannsynlige, årsaker til denne. Utviklingen må altså være i tråd
med hva som er anerkjent medisinsk viten.

Det vil typisk ikke være i tråd med anerkjent medisinsk viten dersom plagene og symptomene forverres lang tid etter ulykken, eller dersom plager oppstår i andre
deler av kroppen.